Dagens skattesystem: Kompleksitet og demotivasjon

Det norske skattesystemet i 2025 er teknisk avansert, men praktisk tyngende. En vanlig arbeidstaker betaler 22 % i alminnelig inntektsskatt til staten. I tillegg kommer trinnskatt som øker gradvis: 1,7 % fra inntekter over 208 050 kr, 4 % over 292 850 kr, 13,5 % over 670 000 kr og 16,5 % over 937 900 kr. Samtidig påløper trygdeavgift på 8,2 % av lønnsinntekten.

Dette innebærer at en person med inntekt rundt 550 000 kr betaler over 30 % i direkte inntektsskatt – og marginalskatten kan i høyere lønnsklasser overstige 45 %, før man har betalt en eneste krone i merverdiavgift eller andre avgifter på forbruk.

Arbeidsgiveravgiften, som betales av alle arbeidsgivere, ligger på opptil 14,1 % i sentrale strøk. Selv om noen regioner har lavere satser, og ekstraavgiften for høye lønninger er fjernet, er kostnaden ved å ansette fortsatt høy – særlig for små selskaper og gründere. For nyetablerte virksomheter uten overskudd representerer dette en betydelig barriere for vekst og rekruttering.

Eiere og investorer møter ytterligere belastning: Utbytteskatt har en effektiv sats på 37,84 %, og formuesskatt ilegges med 1 % på nettoformue over 1,76 millioner kroner (0,3 % til staten og 0,7 % til kommunen). Selskapsskatten på 22 % kommer i tillegg for alle bedrifter med overskudd.

Merverdiavgiften (MVA) er fortsatt 25 % for de fleste varer og tjenester. Enkelte lettelser gjelder – som 15 % for matvarer og vann- og avløpstjenester – men for folk flest er det liten praktisk forskjell. Momsbelastningen kommer på toppen av allerede høye skatter.

For selvstendig næringsdrivende er situasjonen enda mer krevende: De må betale høyere trygdeavgift enn lønnsmottakere og står samtidig uten automatisk rett til NAV-ytelser. Mange må i tillegg kjøpe private forsikringer for å dekke grunnleggende trygghet – en ordning som forsterker forskjellsbehandling mellom ansatte og næringsdrivende.

Det er også et grunnleggende paradoks at staten selv – som arbeidsgiver – ikke betaler arbeidsgiveravgift i samme forstand som private aktører, noe som skaper ytterligere konkurransevridning i det offentlige arbeidsmarkedet.

Alt i alt fremstår systemet som komplekst, skjevt og lite motiverende. Det er dyrt å jobbe, dyrt å ansette og dyrt å skape. Og det er vanskelig å forstå hvordan man skal lykkes – både som arbeidstaker, gründer og investor – uten å betale en uforholdsmessig høy pris for egen innsats.

Konsekvenser: Lav aktivitet, lav tillit

Sparepengene er brukt opp. Bedrifter som har overlevd i generasjoner går konkurs. Folk unngår risiko, ikke fordi de mangler vilje, men fordi systemet straffer initiativ.

Dette handler ikke bare om økonomi – det handler om tillit. Når arbeid, ansvar og eierskap ikke lønner seg, svekkes motivasjonen til å bidra. Når skattesystemet oppleves som vilkårlig og usosialt, forsvinner respekten for det.

Et bedre alternativ: Hvordan Norge kunne være

Vi trenger en ny reformlinje – en skattepolitikk som styrker verdighet, eierskap og økonomisk frihet. Ikke for å svekke fellesskapet, men for å gjøre det bærekraftig. Her er mine forslag:

1. Skatt på arbeid – for verdighet og rettferdighet

• Skattefritak for de første 300 000 kroner i årsinntekt
• 10 % skatt på neste 200 000
• 20 % fra 500 000 til 800 000 kroner
• Ordinær progresjon først etter 800 000 kroner
• Lovendring som sikrer minimum 12 måneders lønn + 1 måned ferie per år

Dette gir folk bedre økonomisk handlingsrom og reduserer behovet for støtteordninger. Samtidig belønnes innsats og selvstendighet – uten å kutte i velferden for dem som virkelig trenger den.

2. Skatt på eierskap og investering – for vekst og trygghet

• Fjerning av formuesskatt og exit-skatt, med grunnlovsvern mot gjeninnføring
• Effektiv utbytteskatt ned til 35 %, for å fremme reinvestering
• Differensiert selskapsskatt: 20 % for selskaper med omsetning under 10 millioner
• Fritak for arbeidsgiveravgift i 5 år for småbedrifter og oppstartsselskaper
• Mulighet til å utsette skatt på overskudd brukt til dekning av faste kostnader i neste regnskapsår

Dette gir rom for stabilitet og vekst, og gjør det attraktivt å bygge noe eget – ikke bare selge seg ut.

Infrastruktur og samfunn – fra symbolpolitikk til reell satsing

Det holder ikke lenger med tiltak som ser bra ut på papiret. Vi trenger reelle investeringer:

• Lyn-magnettog mellom Oslo og Trondheim på under 2 timer
• Frigjøring av eksisterende jernbane til gods og turisme
• Offentlige og private investeringer i VA-anlegg, digital infrastruktur og boligbygging i distriktene
• Offentlige midler må forutsette gjensidighet: Investering, eierskap eller leveranser, ikke bare pengeoverføringer

Vi kan ikke bruke milliarder på å “gi”, uten plan. I Ukraina er det krig – men i stedet for å sende kontanter, burde vi få en motytelse bidra med byggematerialer, eierskap og infrastruktur.

Samtidig forfaller norske museer, svømmeanlegg og kulturarv. Frognerbadet kunne vært Norges beste helårsanlegg, bygget i høyden – med fotball, tennis og badeland. Oslo kunne hatt et T-banenett i flere nivåer, slik som i Asia, kombinert med tilfluktsrom.

Internasjonalt samarbeid og teknologisk løft

Norge bør se utover egne grenser for å realisere store infrastrukturprosjekter. Japan har investert tungt i moderne transportløsninger – blant annet har de bidratt med 855 milliarder dollar til utvikling av T-banesystemet i Filippinene. Sammenlignet med norske avstander – for eksempel Oslo–Trondheim–Bergen – er det fullt mulig å gjennomføre høyhastighetslinjer med magnetisk lyntogteknologi som allerede er i kommersiell drift i Japan med hastigheter over 500 km/t.

Et samarbeid med japanske teknologiselskaper kunne bidra til å realisere Norges første reelle høyhastighetsnett – og samtidig sikre strategisk kompetanseoverføring, teknologisamarbeid og industriell utvikling i Norge.

Fremtidsvisjon: Norge som fungerer i hele landet

Vi må bruke hele landet. Tenk deg å bo ved et vann i Innlandet, med 10 minutters gange til et lyntog som tar deg til Oslo på under én time. Da åpnes arbeidsmarkedet, boligmarkedet og friheten – for alle.

Det må også bygges moderne sykehus og medisinske logistikksentre, som Moelv – med hotell, studentby og droneteknologi for fremtidens pasienttransport.

Om rikdom og ansvar

Den politiske ideen om å «ta de rike» er kortsiktig og potensielt skadelig. De som bygger selskaper, tar risiko og investerer i mennesker og utvikling, er også de som skaper arbeidsplasser, innovasjon og fremtidig vekst. Det må være legitimt å disponere egen kapital, men staten kan stille fornuftige krav – for eksempel at store selskaper skal ha en viss kapitalreserve i forhold til størrelse og risiko, og at uttak fra selskaper begrenses til en andel av egenkapitalen, for eksempel 5 % årlig, justert etter omsetning og antall ansatte.

Norske eiere har ofte en sterk tilknytning til lokalsamfunn og nasjonale interesser. I kriser kan de raskt tilpasse produksjonen til samfunnets behov – for eksempel ved å produsere forsvarsmateriell, helseteknologi eller kritisk infrastruktur. Denne fleksibiliteten er en strategisk ressurs Norge ikke har råd til å miste.

Samtidig er det viktig å forstå at ulikhet i økonomisk resultat ofte handler om risikovilje. Dersom kun 5 % av befolkningen lykkes med å bygge betydelig formue, tyder det på at skattesystemet er for strengt – og at insentivene til å lykkes er for svake. I et mer balansert system, der for eksempel 20–25 % av befolkningen har økonomisk frihet, har man et samfunn med større økonomisk dynamikk, bredere eierskap og sterkere nasjonal kapital.

Det vil alltid være noen som ikke ønsker eller har mulighet til å bli rike – og det skal vi ha stor respekt for. Mange søker trygghet, fellesskap og forutsigbarhet. Derfor bør vi også styrke grunnsikringen for dem som har Norge som sitt hjem. En mulig vei fremover kunne være å øke frigrensene i velferdssystemet for norske statsborgere, samtidig som man stiller tydelige krav til oppholdstid og inntektsdeltakelse før nyankomne får rett til full tilgang på offentlige ytelser – for eksempel etter åtte års dokumentert opphold med stabil inntekt.

Et slikt system kombinerer rettferdighet med ansvar, og bygger en velferdsstat som både beskytter og belønner.

Norge trenger mot

Vi trenger et skattesystem som bygger opp under innsats og eierskap – ikke et som straffer det. Vi må gjenreise respekten for arbeid, ansvar og investering.

Det handler ikke om å svekke fellesskapet. Det handler om å styrke individets rolle i det. Politikk må speile virkeligheten folk faktisk lever i.

Norge har råd til å være mer rettferdig, mer motiverende og mer fremtidsrettet – men det krever vilje til å tenke større.

Videre Lesning

Lenkeoversikt: Tommysandvin.com  Linkedin artikkel

Tagger 

#Skatt  #NorskØkonomi  #Næringsliv  #Skattepolitikk  #Småbedrifter  #Verdiskaping #PolitiskDebatt  #NorskVelferd  #FremtidsrettetPolitikk  #ArbeidOgVekst  #TommySandvin  #Magnettog  #Skatteendring   #Eierskap  #TrygghetOgAnsvar #NorgeTrengerMot #Gründere #Selskap #SMB