“No guts, no glory.” For meg, og for tusenvis av andre som bygger bedrifter i Norge, er dette ikke bare et slagord. Det er selve pulsen i hverdagen vår. Vi jobber dag og natt. Vi tar den ensomme risikoen. Vi ansetter den neste viktige medarbeideren – enten det er en daglig leder, en drivende selger eller en kreativ markedsfører – og vi krysser fingrene for at vi har råd til lønn neste måned. Vi er verdiskaperne, problemløserne, de evige optimistene. Og i et normalt klima, ville vi ha vært de som ble lyttet til.
Men slik har det ikke vært siden 2022.
Når spillereglene endres midt i spillet
De siste årene har rammevilkårene for norske små og mellomstore bedrifter (SMB) blitt fundamentalt endret, ja, direkte svekket. Hver gang vi tror vi har tilpasset oss, kommer et nytt “trafikklys” fra myndighetene.
- Skattetrykket har økt markant. Vi snakker om at kapital spises opp av dobling av offentlige kostnader på under ett år.
- Regelverket endres hyppigere enn vi rekker å tilpasse oss. Det er som å prøve å navigere en båt i en storm mens sjøkartet stadig tegnes om.
- Kapitaltilgangen har tørket inn. Investorviljen dør i møte med byråkrati og uforutsigbarhet.
Mange av oss sitter med betydelige midler låst i eiendom, prosjekter eller utstyr – ofte med en horisont på 1 til 5 år. For oss er forutsigbarhet ikke en luksus; det er en absolutt nødvendighet. Når skatteregler eller støtteordninger endres over natten, faller hele fundamentet for vår virksomhet. Jeg har sett flere konkurser de siste tre årene enn noen gang tidligere, selv blant selskaper med flerfoldige millioner i omsetning. Det sier alt om hvor krevende det er å drive bedrift nå.
Fra milliardfinansiering til desperat kapitaltørke
La meg gi deg et konkret eksempel på hvor drastisk situasjonen har endret seg. For bare fire år siden kunne jeg ringe fem personer i nettverket mitt og hente inn 10, 20 eller 50 millioner kroner til næringseiendom. På ett år finansierte jeg over 1,1 milliarder kroner. Tenk deg det!
Tre år senere? Jeg måtte ringe 28 personer for å skaffe 5 millioner kroner. Til 20 prosent rente. Med førsteprioritets pant i bolig. Det som tidligere ble akseptert med 10–15 prosent rente og andreprioritet, var nå nesten umulig. Det er ikke lenger et spørsmål om risiko; det er vilje – og den er borte.
Når politikerne mister bakkekontakten
Under Eierkonferansen på Lillestrøm i januar i år, åpnet statsminister Jonas Gahr Støre med å si: “Det har aldri gått så bra i norsk næringsliv.”
Salens reaksjon? Humring. Risting på hodet. Jeg satt en rad bak Stein Erik Hagen, og selv han smilte oppgitt. For mens olje- og eksportnæringen kanskje går bra, er det ikke der tyngden av norske arbeidsplasser ligger.
60 til 70 prosent av SMB-markedet sliter. Vi kan ikke omstille oss over natten. Vi har ansatte å ta vare på, driftskostnader, langsiktige lån og forpliktelser. Det er en virkelighet politikere sjelden forstår. Dette er ikke lenger et ideologisk skille. Det er et realitetsbrudd mellom landets politiske ledelse og dem som skaper verdiene. Det er rett og slett frustrerende.
Gründerens virkelighet: En 24/7 kamp
En gründer lever ikke for månedslønn. Vi tar kanskje ut lønn én eller to ganger i året – fordi vi må beskytte balansen som bankene senere skal vurdere for lån. Vi investerer alt: tid, penger, helse og relasjoner. Jeg snakker om å jobbe mens vi spiser, og tenke mens vi sover. Alt handler om å finne løsninger for å bygge bedriften og sikre overlevelse.
Ofte deler vi bort 5–10 prosent av selskapet for å få med oss noen som kan bidra like mye. Men realiteten er at få orker tempoet. Mange brenner ut etter 8 måneder, kanskje to år. Drivkraften til en gründer er annerledes. Den finnes kanskje bare hos 5 prosent av befolkningen – de som tør å være blakke i 1 til 3 år for å se om konseptet fungerer. De som har bygget opp tillit og respekt i nettverket sitt. De som aldri gir seg.
Vi kan ikke sidestilles med en som har en trygg jobb i staten eller kommunen. Der kan du gå hjem når dagen er slutt. En gründer er alltid på, alltid søkende. Respekten og tilliten en gründer må ha for å lykkes, er enorm – og den kan ikke sammenlignes med noe annet.
Systemet straffer oss som bygger
Vi som skaper arbeidsplasser, verdier og eksportinntekter, får ikke det samme sosiale sikkerhetsnettet som ansatte i det offentlige. NAV behandler oss annerledes. Vi må kjøpe egne forsikringer. Støtteordningene treffer oss sjelden. Når vi først trenger hjelp, er det ofte for sent – eller rett og slett utilgjengelig.
Er dette slik et moderne velferdssamfunn bør fungere? Skal det straffe dem som tør å satse alt?
Et nytt veikart for norsk næringsliv er påkrevd
Norsk næringsliv trenger ikke flere festtaler eller politiske “klikker” som ikke forstår virkeligheten. Vi trenger konkret handling:
- Et skattesystem som belønner verdiskaping, ikke straffer den.
- Forutsigbare rammevilkår over tid, slik at vi kan planlegge langsiktig.
- En kapitalpolitikk som gir rom for vekst i SMB-markedet.
- Et NAV-system som også fungerer for gründere og selvstendig næringsdrivende.
- Politisk forståelse for den langsiktige risikoen og de økonomiske bindingene som ligger i å bygge bedrifter.
Til deg som bygger – du er ikke alene
Du som har sagt nei til en trygg jobb for å skape noe eget. Du som bærer ansvar alene, men aldri gir opp. Du som jobber gratis i måneder – kanskje år – fordi du tror på ideen og vil bygge noe større enn deg selv. Du som står på kanten med både ideologi, samfunn, kone og barn som ikke alltid forstår kompleksiteten i dine utfordringer.
Du er ikke alene. Vi er mange. Og vi fortjener bedre rammer enn vi har i dag. Nå mer enn noen gang.
